Foredrag på Steigen Folkebibliotek 28. november 2016
Robert Dearsley bor nå på Røtnes i Steigen sammen med samboer Tove Mjellanger. Fra 1967 til 2004 hadde han ansvar for driften av de arktiske stasjonene på Jan Mayen, Bjørnøya og Hopen. Både han og hun har jobbet i Arktis som telegrafister.
av Bjørn Erik Stemland
Mandag 28.november holdt han et interessant lysbildeforedrag på Steigen folkebibliotek i Leinesfjord om livet på disse værstasjonene. Både Bjørnøya og Hopen hører med til Svalbard, mens Jan Mayen forvaltes direkte av Norge.
Bjørnøya, Hopen og Jan Mayen Robert var som nevnt driftsleder for de arktiske stasjonene i Arktis i en årrekke, med logistisk ansvar for personell, utstyr, mat, kontakt med Forsvaret og Sysselmannen på Svalbard med tittelen ishavskonsulent. Han og Tove traff hverandre på værvarslinga i Tromsø der de begge var ansatt som telegrafister. Robert ble utplassert i 6 måneder på Bjørnøya, og da fikk de to telegrafistene etter hvert god kontakt med hverandre. De tilbrakte begge tre år på Bjørnøya sammen, og Tove fikk også med seg seks måneder på Hopen, noe som var ganske uvanlig for en kvinne. Robert fortalte at det i dag er 9 personer ansatt på Bjørnøya, 4 på Hopen, og på Jan Mayen er det 4 værvarslere og et personell på 14 fra Forsvaret. Det er svært dårlige havneforhold både på Bjørnøya og Hopen, mens Jan Mayen har en flyplass som er åpen hele året. Transport av forsyninger til de to første stasjonene må skje med helikopter, eller med båt til Bjørnøya, om været er gunstig.
Næringsvirksomhet Det har opp gjennom århundrene vært ulike slags næringsvirksomhet knyttet til de tre øyene. Nederlenderne og britene drev hvalfangst i området tidlig på 1600-tallet med en stasjon i Hvalrossbukta på Bjørnøya der mange hundre mennesker overvintret. På Bjørnøya var det på denne tida mye kvalross, og det ble i perioder drevet fangst på den for spekket sin del. På 1920-tallet drev et norsk selskap med gruvedrift i noen år på nordøstsiden av Bjørnøya i Tunheim. Utviklinga i dampskipsfarten førte til stort behov for kull som drivstoff, og da det ble funnet drivverdige kullressurser på Bjørnøya ble det bygget opp en hel liten by, og jernbane fra gruven og ned til stranda. I 1918-19 ble det også opprettet en telegrafstasjon her, som nå er flyttet til nordenden av Bjørnøya. Det er for øvrig en rekke fine fiskevann på Bjørnøya med ishavsrøye av flott kvalitet. Her kan man få fisk opptil 2-2 1/2 kilo, men det er strenge restriksjoner, og store deler av Bjørnøya er fredet, blant annet fuglefjellene i sør med millioner av fugl. Det samme gjelder Hopen. I 1921-22 opprettet Norge sin første værstasjon på Jan Mayen og okkuperte samtidig øya. Robert fortalte at myndighetene knep inn på lønna til de ansatte, og de måtte spe på inntektene ved å jakte på blårev som fantes i store mengder der – og det var god pris på skinnene. Helt fram til 1973 var det også lov å jakte på isbjørn i Arktis. For noen år siden nådde isen fra Svalbard ned til Hopen og Bjørnøya, men nå er farvannet tilnærmet isfritt, og da er det få - om noen isbjørner igjen på Bjørnøya.
Viktige værstasjoner Både på Jan Mayen, Bjørnøya og Hopen er det viktige værstasjoner som kontinuerlig samler og formidler data om været i området i høyere og lavere luftlag. Værsonder/ballonger sendes opp med avansert utstyr som plukkes opp av datamaskiner. Metereologer i alle land samarbeider på tvers av landegrensene, og sikrer pålitelige værdata til hele verden. I tillegg har Jan Mayen en viktig strategisk beliggenhet.
Hopen er en ugjestmild og lite tilgjengelig øy, 20 km lang og i alt på 30 kvadratkilometer. Her er det en liten bemannet værstasjon. I 1968 ble det skutt 99 isbjørn her.
Vulkanøy. Beerenberg på Jan Mayen er Norges eneste aktive vulkan med et stort utbrudd i 1970. Flyplassen, som er åpen hele året, går på skrå fra høyre mot venstre i bildet, og bakerst til høyre ligger Eggøya, som er snøbar fordi det vulkanske fjellet er så varmt at snøen smelter.
Overskriftsbilde:
Tove Mjellanger er mest kjent som kunstner i Steigen, og har sitt eget Galleri Grevinden på Røtnes, Engeløya. Fra tiden på Bjørnøya har hun malt dette bildet fra Tunheim slik hun forestiller seg det en gang var, med jernbanetraseen ned til sjøen. Et skip venter for å ta imot kull-lasten.